Har du problemer med å logge inn? Trykk en gang på "Hellasforum.no" øverst på siden først, så kan du prøve å logge inn igjen. Oppdater bokmerket ditt fra www.hellasforum.net til www.hellasforum.no.


Logg inn med Facebook eller Google!

1. mai på Kreta

Started by JohnS, 11. Aug 10, 17:08:24

Previous topic - Next topic

JohnS

Under opprydding i en del gamle filer fant jeg noen epistler jeg skrev etter Hellas-turer for noen år siden, som jeg ikke tror jeg har lagt ut her før. Kanskje er denne for lang til at noen gidder å lese, men dersom noen kan ha glede av den, så vel bekomme:

Første-mai-feiring på Kreta

Sammen med et vennepar har vi lurt oss av gårde på en tidlig før-ferie, en hopp-på-uke til Kreta med avreise i slutten av april.  1. mai er vi på vei ut av Rethymnon i en Opel Corsa vi har leid for noen dager, og har ambisjoner om å kjøre over til sørsiden av øya, rundt  Ida-fjellene og tilbake.

Det er en nydelig dag, og øya ligger der på sitt aller vakreste.  Alt blomstrer, og det er en helt annen verden enn det brunsvidde og tørre landskapet vi forlot i oktober i fjor.  Valmuer er et dominerende innslag i blomsterprakten den første delen av veien, så store enger lyser flammende rødt mot oss.  Damene sitter i baksetet, og kommanderer stopp stadig vekk, for fotografering og blomsterplukking.

Første mai er dagen da befolkningen reiser ut på piknik i naturen, og blomster er viktig i denne sammenhengen.  En stor del av bilene er pyntet med buketter under vinduspusserne, og snart er vår Corsa også behørig dekorert.  Kretenserne binder også store kranser av blomster, som de henger på utedørene sine når de kommer hjem.  Vakkert, men ikke fullt så dekorativt når kransene henger på døra den siste uka i mai også.  

Det høres litt smelling rundt i åsene, men det er ikke jakttid, det er bare en skikk å ha med seg et våpen for å lage litt støy på festdagen, og hvem vet, kanskje finner man et trafikkskilt å gjennomhulle også. Blinkskyting på trafikkskilt er folkesport på Kreta, særlig på sørsiden.

Vi kommer rundt en sving, og mot enda en bakgrunn av røde valmuer står et esel i veikanten, oppsalet med tresal.  Stopp-ordre kommer flerstemmig fra baksetet, og eselet blir behørig foreviget, bakgrunnen også.  I det vi skal sette oss inn i bilen, ser vi plutselig en kortbeint kar som kommer løpende gjennom blomsterenga som en ikke helt vellykket karikatur av Julie Andrews, mens han fekter med den ene armen.  Vi er usikre på om vi har gjort noe galt, men venter til han er framme hos oss.

Det viser seg at han er særdeles vennligsinnet, og at han i den hånden han ikke fekta med, har røska med seg et halvt brød før han løp.  Han bryter biter av brødet, som smaker sterkt av kardemomme, og på et lettfattelig fingerspråk forteller han oss at vi kan spise litt selv, og mate eselet med noen biter.  Han nærmest løfter damene etter tur opp på eselet for fotografering,  klatrer så opp selv, og setter seg i positur som var han en krigerkonge på en noe mer imponerende ganger.  Etter at vi har tatt bilder fra alle kanter, leiter han i lommene til han finner en blyantstubb, og på kartet vårt noterer han navn og adresse, mens han stadig peker på seg selv og fotoapparatet.  Vi skilles som gamle venner, med resten av brødet som niste, og noterer oss å sende ham noen bilder.

Vi kjører videre ned gjennom Armenidalen og stopper i Spili, en trivelig by hvor sentrum er dominert av honning-, raki- og teppesalg.   Turbussene stopper ofte i denne byen, hvor man kan drikke vann fra byens fontene, med en lang rekke løvehoder som vannet kommer ut fra.  Det påstås at den som drikker av vannet, blir minst ti år yngre.  Jeg forteller de andre at dette er bare tøys og overtro,  men lurer meg bort til et av løvehodene og drikker meg utørst for sikkerhets skyld, mens jeg i øyekroken ser at de gjør det samme.  Jeg kjenner ikke noen umiddelbar virkning, og da jeg noen dager (og netter) seinere fisker etter om kona synes jeg virker forynget, må hun skuffe meg med at jeg fortsatt er  den samme gamle.  Hun føyer heldigvis ikke til noe "dessverre", foreløpig hvertfall.

Turen går videre i retning Agia Galini, men vi tar av fra hovedveien og kjører den gamle veien om Melambes.  Litt lengre, bratt og svingete så det holder, men ikke på noen måte skummel å kjøre, selv for vår passasjer som er redd for høyder.  Og så den utsikten man får over store deler av sørkysten og Messara-bukta.  Vi ser også sola lyser hvitt i takene på hundreder eller kanskje tusener av mål med drivhus på Messara-sletta i det fjerne.

Agia Galini er et av de stedene vi har kommet tilbake til på overnattingsturer flere ganger, en utpreget turistby som likevel har noe spesielt ved seg,  Ikke bare er stedet vakkert, men folk er vennlige, og tavernaene jevnt over gode, og så har den det lille man ikke kan sette fingeren på, men som gjør at man får en spesiell forkjærlighet for stedet.  Vi bestiller vår favorittlunch, et par fat med kalde og varme forretter, pikilia eller orektika meze, hva man nå kaller det.  Det pleier være akkurat passe lunch til fire, og blir det for lite, er det bare å bestille mer.  En kopp kruttsterk elliniko sketo på toppen, og vi er klar for nye utfordringer, på badestranda.

Etter badet triller vi videre, og passerer Tymbaki..  Vi stopper ikke, men fryder oss over at hele området har forandret seg totalt siden sist vi var der noen år tidligere.  De nesten uendelige områdene med drivhus er dekket med plast som skiftes ut dann og vann, og tidligere ble den gamle plasten liggende der den ramla ned av drivhuset, til noen skikkelige vindkast tok den med seg og danderte den rundt i hele området.  Fra alle gjerder, trær og diverse annet flagra plasten i vinden som tibetanske bønnestrimler, og det var egentlig ganske ufyselig.   Etter noen år med offentlige tilskuddsordninger for innsamling og resirkulering av plasten, er den rett og slett borte"¦.  vel, nesten, da.

Vi svinger etter hvert nordover, og prøver å følge kanten av Ida - massivet.  Jeg mener å finne en snarvei nordover til Kroussonas, selv om et par strategisk plasserte symboler på kartet dekker litt av selve kryssene, så de andre er litt skeptiske til Prosjekt Snarvei.  Vi stopper så vidt ved  Gorgolaini-kosteret, og med godt mot begir vi oss ut på grusveien nordover.  Veien blir smalere, det begynner å vokse gras i midten, noe som sjelden er et godt tegn, før den går over til å ligne mest på et bekkefar.  Akkurat da usikkerheten kryper innpå oss, kommer vi til et kryss.  Til høyre er veien sperret av flere parkerte biler, så det må være en blindvei, altså kjører vi til venstre.  Hundre meter lengre framme er det rett og slett ikke mer vei.  Vi rygger optimistisk tilbake til krysset, der det er biler så langt ute i ødemarken, er det kanskje folk å spørre også.

Og der dumper vi midt oppi et par storfamilier som har piknik i det grønne, unge og gamle, fra en baby til ei tradisjonelt svartkledt ei, som gir mer inntrykk av å stille i tippoldemorklassen enn bare som ei skarve bestemor.  To gutter på 13 - 14 år kan noen få ord engelsk, så vi får bretta ut kartet på panseret, og etter litt peking og diskusjon får vi bekreftet at veien går dit vi hadde tenkt oss, så de skal få flytta  de parkerte bilene og slippe oss forbi.

De hoier til en kar som sitter i skyggen av et tre og snakker voksenprat med de andre mannfolka, og han kommer over.  Han har med seg et stykke kjøtt, som vi etter votering kommer fram til er grillet rygg av geit.  Med en svær kniv skjærer og hakker han av stykker  til oss, så vi har noe å bite i mens han flytter bilene.  Alle smiler, vi gnager og tygger, og vi føler oss virkelig velkommen i selskapet.  Heldigvis har kona vært på rundtur før, og vet hva man kan dumpe borti, så hun pleier ha med seg et lite lager av godsaker til til barn vi møter.  Denne gangen har hun tilfeldigvis raska med med seg ei hel eske med små Dajm som kommer vel med, og som gjør stor lykke blant ungene, selv om varmen har gjort dem nokså klissete. Vi føler oss litt som kaptein Cook som deler ut glassperler til de innfødte, men vi ser det blir positivt mottatt.

Veien er ryddet, og vi begynner å takke for oss og gjøre oss klar til å kjøre, men blir stoppet.  Selveste familieoverhodene har reist seg fra sine plasser innerst ved trestammen, og kommer nedover mot oss, den ene med plastdunk under armen, den andre med blank flaske i hånda, to meget solide herrer i sin aller beste alder, dvs omtrent jevngamle med meg.

Karen med plastdunken har med seg ett - 1 - glass.  Dette holder han opp mot lyset, rister grundig for å få ut eventuelle rester på bunnen, ny inspeksjon mot lyset, glasset blir godkjent, og vin skjenkes fra plastdunken.  Min kone får glasset, tar en antydning til en slurk, det pekes, og glasset sendes videre til den andre damen i vårt selskap, og videre til oss karene.  Jeg er sist, og mens de andre nipper, synes jeg at jeg for høflighets skyld må tømme glasset.  Vinen er slett ikke vond, så vi takker pent, og gjør oss klar til å kjøre.  Vi stoppes igjen, og glasset gjennomgår renselsesprosessen på nytt, før det skjenkes en liten dram fra flaska, kona legger opp til same procedure og nipper lett til stoffet, men den går ikke!   Denne er eksklusivt skjenket til henne, og hun gjør som hun pleier, slenger hodet bakover og tar den på styrten, den eneste måten å få den ned på, som hun sier.  Anerkjennende nikk og mumling, og ny liten dram skjenkes.  Etterpå er det oss gutta som står for tur, og da er det skikkelige mannfolkdrammer som fylles i glasset.  Greske promilleregler (med et spørsmålstegn bak) flagrer et øyeblikk gjennom bevisstheten, men jeg lar det stå til.

Nytt forsøk på avskjed, på ny blir vi stoppet.  Den ene gubben snur ryggen til oss og går bortover veien.  Vi legger plutselig merke til at han halter enormt, noe vi ikke la merke til før.  Han snur, kommer haltende tilbake, peker på det tomme glasset og peker på kneet, skjenker en ny dram, peker på glasset og peker på det andre kneet.   Er det noen som sier at man ikke kan gjøre seg forståelig uten å kunne språket?  Vi må gå en full runde til, og mine spede forsøk på å takke nei og demonstrere rattbevegelser, preller av uten noen virkning.

Mens vi slåss med drammene, trekker plutselig den ene av dem fram en imponerende Colt automatpistol fra lomma, peker i været og sier "Bam-bam".  Før vi får summet oss til å vurdere om vi bør strekke armene i været og overgi oss umiddelbart, er pistolen tilbake i lomma igjen. Han er øyensynlig svært stolt av våpenet, men har antagelig brukt opp ammunisjonen før vi kom.

Etter en hjertelig avskjed er vi endelig på vei.  Etter et par hundre meter begynner veien å gå bratt nedover, og samtidig bærer den sterkt preg av å ha vært utsatt for flom i løpet av vinteren eller våren.  Det blir så ille at jeg kommanderer de andre ut av bilen, damene går bak, og den andre karen går foran og vipper vekk de steinene som ser ut til å være de største farer for bunnpanne og forstilling.   Vi er på vei ned i en ravine, hele veibanen er runde elvestein, og jeg innser plutselig at hvis vi må snu, kommer jeg aldri opp igjen den veien vi har kjørt.  Og hva om vi skal opp igjen på den andre siden av ravinen?? En ubehagelig følelse, mildt sagt.

Akkurat da spenningen er på det mest intense , er vi nesten nede i bunnen, veien gjør en krapp sving til høyre, og plutselig er jeg ute på veien.  Aldri har vel noen vært mer lykkelig over synet av hullete og dårlig asfalt. Jeg vurderer å gå ut og i pavelig stil legge meg på alle fire og kysse asfalten, men nøyer meg med et enkelt "Yess!!!".

Resten av turen foregår stort sett i stillhet, mine passasjerer tar sin etterlengtede middagslur, trøtte etter påvirkning av mange opplevelser, og kanskje litt tsikoudia!
At appellere til fornuften er verdens største slag i luften (Kumbel)

Tjorven

Rett og slett fornøyelig lesning, og hvilken herlig fortellerevne du har, JohnS  :thumbright:  :hello1:  Beretningen din kunne gjerne ha vært det dobbelte og mer til, for dette falt virkelig i smak  :D Tenkt å oppleve så mye spennende i løpet av en dag! Jeg humra meg gjennom historiene dine og ser det hele for meg  ;)
Tusen takk for en super reiseskildring, og jeg håper virkelig det kommer flere beretninger fra deg  :flower:
There are no strangers, only friends we haven't met.

Admirala

What is beautiful is good and who is good will soon be beautiful. (Sappho)

http://www.visitnafplio.net
http://godgreskmat.wordpress.com

kaka

Nå har jeg både ledd og grått (ble så godrørt av mannen med eselet)
En fantastisk beretning fra en opplevelsesrik tur.
- Gjett om jeg fikk lyst på akkurat den turen!
Dette var fornøyelig  :flower:
KariK

bengalow

Det var liv i den historien! Om du hade kikat i backspegeln, så hade du sett att jag var med...väldigt nervös!! Härligt JohnS...om du har mera att berätta, så lovar jag att följa med!!
Varför planera - när det ändå inte blir som man tror

Anders

Fantastisk skildring! Velformulert og berikende og med humor overalt. Kom gjerne med flere slike! Takker og bukker...

Siste innlegg i forumet

Re: Det frodige, vakre området på Mani!
by kaka | 16. Oct 19, 17:08:56
Noen glimt av de skjønne kattungene rett oppi vei...
Re: Rundt i Kykladene høsten 2019
by marjana | 13. Oct 19, 20:36:02
Nå har de endelig lagt ut en rute igjen Syros, Pa...
Re: Greske rutebåter
by Ole | 13. Oct 19, 20:09:59
Og litt video fra samme båt...https://hellasforum...
Re: En dag på Syros høsten 2019
by Ole | 13. Oct 19, 20:01:06
Så var det taxi opp til Ano Syros. Her er det ogs...
Re: Vanvittig hett i august?
by Kritios | 13. Oct 19, 19:10:17
Det varierer nok fra år til år.Normal maksimumst...
Re: Minoan Lines
by Kritios | 13. Oct 19, 08:14:02
Vi reiste også med Minoan Lines` "Cruise Eur...
Re: Video fra Chania
by Ole | 10. Oct 19, 14:57:22
Takk for responsen! ...
Re: Problemer med innlogging
by kaka | 08. Oct 19, 21:01:42
Glad for å lese at det ikke var noe "bug&quo...
Re: Det er ikke bare, bare...
by Anders | 08. Oct 19, 16:59:31
Imponerende holding av takten... minnet om åpning...
Re: Magiske øyeblikk i Hellas
by Heidrun | 07. Oct 19, 08:39:30
Lindos, med sine knappe 4000 innbyggere, er en by ...
Re: Kalo mina
by marjana | 02. Oct 19, 00:29:39
Kalo mina oktober. Bildet er fra Aegialis på Amor...
Re: "Mine" greske landskap
by fila | 27. Sep 19, 09:34:01
Legger ut noen flere videosnutter fra forskjellige...
Re: Protester mot korttidsutleie/Air BnB i Chania
by bengalow | 24. Sep 19, 15:49:26
Er det ikke i stor grad fastboende som leier ut p...
Re: Hvor er dette? 982
by kaka | 23. Sep 19, 20:01:34
Ikke bare kanskje. Patmos er korrekt!:) Hulen gjor...
Fiskedød i Koroneiainnsjøen
by kaka | 23. Sep 19, 15:34:43
Det var fryktelig trist å lese om hvordan all fis...

En guide til øyloffing